Gjennom mørket jaget jeg flammen

En hvisking ropte navnet mitt

Mitt navn: "Goose"

«Snakk til meg, Goose! »

La stjernelysparaden tenne himmelen

Navnene våre danset som glitrende firfirsler

Over natten, et teppe av stjerner

Rekk opp hendene, vi lærer å fly,

Ord ble vinger, spredd som papirfly.

Å-å-å, hjertet mitt banker i takt

Med natten, dets kjølige favn,

Men jeg brant sterkt, en flamme i mørket,

Et rebelsk hjerte i den stille kampen.

Kjempet mot skygger som truet med tvil,

Viktigheten av å være lys i en verden av skygger,

Å stå frem med mot,

Selv når vinden ulte,

Og nattetåken hvisket: "Gi opp".

Men nei, jeg vil ikke falme,

Vi vil aldri falme,

Vi er stjernelysparaden,

Et fellesskap av drømmer,

Som svever over hustak,

Som lyset fra torder i sene timer.

Jeg husker sommernattens visker,

Den uendelige lengselen etter frihet,

Vi løp over jorder,

Kjempet mot skjebnens styre,

Og fant igjen vår stemme i stjerners skinn.

La oss samles under dette lyset,

Der håpet blomstrer som villblomster,

Erkjennelsen av at vi er mer enn vi ser,

En forening av sjeler,

Vi trenger bare å tro,

Å fly, å være.

Natten var kald, men min sjel var varm,

Og i de mørkeste stunder,

Lette jeg etter flammen,

Den evige flammen som brenner i oss,

Den som gir oss mot til å stå opp,

Til å danse til neste lys, til neste drøm.

Å-å-å, som kvelden svinner hen,

Mens vi står her samlet,

Under stjernespeilet,

Vi maler natten med våre historier,

Holder fast på hver drøm vi har,

Og gir ikke slipp,

Vi er stjernelysparaden,

Og natten er vår åpenbaring,

Vingene mine funnet under natten,

For hver dråpe av lys vi deler,

Brenner sterkere enn svarteste mørke,

Et løfte om aldri å falme,

Evig under stjernene.